To main content
Produktstandarder er grunnelementet i mesteparten av de testene som skjer i Interteks laboratoriet. En standard fungerer som et felles regelverk for hele verden – for å garantere at produktene er sikre og kan slippes til overalt. Men hvor kommer de ifra egentlig?

Bak hver standard som publiseres av den internasjonale standardiseringorganisasjonen IEC (International Electrotechnical Commision) ligger et omfattende arbeid av medlemmene i organisasjonens tekniske komiteer. IEC arbeider med standardisering innen elektriske og elektroniske produkter, ved å sitte med relevante tekniske komiteer er en viktig del i Interteks tekniske sjefers arbeid. Arbeidet med å få frem de standardene som brukes av en bedrift gir ikke bare et unikt innblikk i utviklingen av de krav som påvirker produktene, det gir også en konkret mulighet til å påvirke de.
– At vi deltar i det internasjonale standardiseringsarbeidet gjør at vi kan hjelpe våre kunder med å ligge et skritt foran, sier Martin Axelsson, teknisk sjef multimedia IT og kommunikasjonsutstyr hos Intertek og medlem av IEC TC 108 og deres europeiske og svenske ekvivalenter. Ettersom vi var med i diskusjonen bak kravene kan vi også lettere forklare og tolke de i relasjon til spesifikke produkter.

Et gedigent arbeid

Det å få frem en ny standard tar tid – tre til åtte år er vanlig, men større forandringer kan enda lenger tid. Arbeidet kan initieres fra eksempelvis industrien eller en myndighet i noen av medlemslandene. Forslaget til ny standard sendes via medlemlandets representant (I Norges tilfelle NEK – Norsk elektroteknisk Komité) til IEC som behandler saken og sirkulerer den som en såkalt NP (New work item Proposal) via de nasjonal komiteene. Etter det tilsettes en arbeidsgruppe i EIC-Komiteen med ansvar for å frem første forslag til standard.
En Committee Draft (CD) er en diskusjon for den internasjonale tekniske komiteen. De nasjonale komiteene får mulighet til å granske, komme med kommentarer og diskutere med mål om å komme overens om det tekniske innholdet. IEC’s internasjonale tekniske komiteer treffes ved et par tilfeller årlig for å gå igjennom de nasjonale komiteers kommentarer og drive arbeidet med standarden fremover. Hvor lenge møtene er kommer an på antallet kommentarer som må gås igjennom.

– Ved et tilfelle hadde vi over 1000 kommentarer, men det tilhører sjeldenheten, sier Martin Axelsson.

I neste steg, som kalles for CDV (Committee Draft for Vote) stemmer medlemmene om dokumentet som helhet, både det tekniske og det redaksjonelle inneholder. Hvert medlemsland har én stemme.

– Har man gjort hjemmeleksen sin ordentlig før det skal stemmes, går dokumentet gjennom uten noe problem.

Snart er standarden klar

Det siste steget før ferdig standard kalles FDIS (Final Draft Internasjonal Standard). I dette steget er dokumentet teknisk et ferdig standard – ingen tekniske krav kan bli endret, utenom mindre redaksjonelle endringer kan gjøres. Til og med her skjer en omstemming – For, i mot eller blankt – der en majoritet på to tredjedeler må godkjenne forslaget og færre enn 25 prosent av stemmene kan avslå, for at det skal godkjennes.

Nasjonelle avvikelser

Sagaen slutter nok ikke her. Etter den internasjonale IEC-standarden publiseres har alle medlemslandene rett til å legge til sine egne nasjonale krav. I Europa skjer dette på EN-nivå og en EN-standard med samme nummer og alle europeiske avvikelser og tilleggskrav gis ut ca et halvår etter den internasjonale utgaven. Det er EN-standarden som må være i samsvar med EUs ulike CE-merkedirektivet, for eksempel lavspenningsdirektivet, og brukes for å vise overensstemmelse med direktivets krav.

At en standard publiseres og eventuelt er i samsvar med et EU-direktiv betyr at den kan begynne og prøves mot. Derimot betyr ikke det at man direkte må bruke den. Alle standarder har en overgangstid på et par år da en eldre utgave, eller en annen standard fortsatt kan brukes. Dette er for at produsenter og testlabber skal rekke å tilpasse produkter og testemetodikken og –utstyr etter de nye kravene.

– Ettersom mange produktutviklingsykluser er lange og viktig for produsenter og holde seg oppdatert om utviklingen innen standardiseringen og se til at man konstruerer et produkt som lever opp til fremtidens krav, sier Martin Axelsson.

 

Martin Axelsson er teknisk sjef multimedia, IT og Kommunikasjonsutstyr hos Intertek og medlem i IEC TC 108 og deres europeiske og svenske ekvivalenter.

 

 

 

 

Standardiserings fakta
  • IEC arbeider med standarisering innen elsikkerhet for elektriske og elektroniske produkter. De publiserer IEC-standarder. Deres europiske ekvivalent CENELEC Koordinerer det europeiske standardiseringsarbeidet innen området og publiserer EN-standarder. Den svenske ekvivalenten heter SEK og gir ut svenske versjoner av de Europeiske standardene – SS-EN-standarder – i praksis en engelskspråklig EN-standard med et omslagsark på Svensk.
  • IEC-standarder er oppbygd som en familie med en generell hovedstandard og tilleggstandarder for spesifikke produktgrupper eller bruksområder. For eksempel IEC 60950-1 er hovedstandarden for sikkerhet for IT-utstyr, mens IEC 60950-22 gir tilleggskrav for samme bruk av produkter som er til bruk utendørs. Man arbeider slik for å holde hovedstandarden ”ren” fra særtilfeller og –regler.
  • En Standard kan også få såkalte ”tillegg” når nye krav behøver å komme, men det er så lite omfattende at det ikke er nødvendig å få frem en helt ny utgave av standarden. Dette skrives for eksempel slik: IEC 62368-1 A2. Innenfor IEC er to tillegg tillatt innen en helt ny utgave må lages. Den nye utgaven inneholder da de to tilleggene pluss eventuelle ytterligere endringer.

Oppdatering (nye utgaver) av en standard bruker og ta ca 3 år, men en helt ny standard tar ca 4 til 7 år. Iblandt kan det til og med ta lenger tid, den første utgaven av IEC 62368-1 tok 10 år å lage.